Fordi den dansk-norske flåten sjelden spilte noen avgjørende rolle for Norge, hadde Flåten på ingen måte den samme stilling her hjemme som i Danmark. Det var først midt på 1850-tallet at den norske historiebevisstheten våknet, i kombinasjon med en økende nasjonalisme i unionen med Sverige. Det ga seg blant annet uttrykk i at Marinemuseet i Horten ble etablert i 1853. Da Bjørnstjerne Bjørnson i 1859 skrev
«Ja vi elsker dette landet», fremhevet han i 3. vers Tordenskiolds innsats.
l Norge bar minnesmerkene og markeringer av Tordenskiolds ettermæle i noen grad sammenheng med hvor han virket. l Trondheim har man naturlig nok vært spesielt opptatt både av å hedre han og sikre bevisstheten om at han var trønder. Det startet i 1876 da Tordenskiolds statue av kunstneren Herman V. Bissel ble reist ved Vår Frue Kirke.
Danskene ville på sin side ikke være dårligere, og i 1876 ble en kopi av statuen reist utenfor Holmen kirke.
Trondheim var også sentrum for 200-årsmarkeringen av Tordenskiolds fødsel i 1890. Da ble det også startet en innsamling til et større Tordenskiold-monument.11892 laget Anders Svor et utkast i gips til en statue. Denne befinner seg på Marinemuseet, mens en støpt kopi i bronse står i Sjømilitære Samfund i samme by. 11897 ble en temporær Tordenskiold-utstillingen åpnet i Trondheim med en rekke innlånte gjenstander og portretter. Den ble senere også vist i Kristiania. Det før omtalte monumentet ble etter en ny konkurranse omsider avduket i 1901. Kunstneren var billedhugger Ender. På hans monument rager Tordenskiold høyt i lutten solid plassert på en gedigen sokkel av kleberstein. Litt så var det nok for trønderne at monumentet ble plassert i Pipervika i Kristiania. Da Oslos nye rådhus ble oppført fra 1931, ble monumentet flyttet til Rådhusplassen ned mot havnen foran rådhuset.
Oscar li, som i bunn og grunn var svært så positiv til Norge og Sjøforsvaret, hadde noen år tidligere reagert negativt da Norge ville gi sine to første panserskip navn etter norske admiraler som i dansketiden hadde gjort livet surt for svenskene. Han nektet Norge å bruke navnet Cort Adeler, som dermed ble PS Harald Hårfagre, men han godkjente bruken av navnet Tordenskjold på det andre av panserskipene. Trønderne kom igjen på banen i 1920 i anledning 200-årsmarkeringen for Tordenskiolds død, da det ble åpnet en ny temporær utstilling ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Her kunne publikum blant annet studere en rekke innlånte originale brev og manuskripter fra- og om Tordenskiold.

Olav Bergersen
Det er ikke mulig å snakke om Tordenskiolds ettermæle uten å nevne Olav Bergersen, født 1880. Bergersen kan i høyeste grad også knyttes til Trondheim. Rett nok var han utdannet marineoffiser fra Sjøkrigsskolen i Horten i 1901, men han levde det meste av sitt lange liv i Trondheim. Ved siden av full jobb og et betydelig politisk engasjement brukte han i fire år all sin fritid til å skrive en 2-binds,svært detaljert biografi om Tordenskiold som utkom i 1925. Bergersen hadde studert den originale dokumentasjonen mer inngående enn Rothe, og han holdt seg til fakta. Han gikk derfor i rette med en rekke av de udokumenterte historiene Rothe hadde gjengitt. Bergersens verk var på den annen side så detaljert at det først og fremst fikk betydning for de spesielt interesserte. Bergersen har senere også blitt kritisert for å være vel nasjonalistisk i sin fremstilling ved at han nærmest menerTordenskiolds norske avstamning skulle spilt noen rolle for hans fiender i København. Bergersen er også den første som tar til orde for at Tordenskiolds levninger/sarkofag burde sendes fra København til Trondheim. 11963, i en alder av 83, år gav han også ut en bok om Tordenskiolds brev.
l mellomtiden, den 28. oktober 1950, ble det åpnet et eget Tordenskiold-museum på hans barndoms feriested Ringve utenfor Trondheim. lnitiativtager var russiskfødte Victoria Bachke, som var enke etter gårdens eier: 11958 utga Bachke en omfattende artikkelsamling om Tordenskiold kombinert med en presentasjon av gjenstander i museet på Ringve.

Striden
Vi velger å tro at det var begge lands store og økende interesse som var hovedgrunnen til at det i 1959 og 1965 ble dannet Tordenskiold-foreninger i henholdsvis Oslo og i København. Det kan ha spilt en rolle at en progressiv trend i historieskrivningen førte med seg en mer kritisk holdning også når det gjaldt Tordenskiolds motiver, metoder og betydning. Foreningene hadde en del samarbeid, og etter at den aldrende Bergersen hadde vært på besøk i Holmen kirke, la også striden om sarkofagen seg (stort sett). Norsk Tordenskiold-Forbund ble lagt ned sent på 1970-tallet. Selskapet Danske Tordenskiold-venner holder det stadig gående. Fra 1972 har selskapet delt ut «Tordenskiold-prisen» som en heder til personer i det danske Søværnet under 30 år, som ved mot, snarrådighet, dyktighet eller på annen måte har vist seg verdig til å motta en pris som bærer Tordenskiolds navn. Søværnet døpte i 1980 også en av sine nye korvetter Peter Tordenskiold.

Sjøforsvaret
Det norske Sjøforsvaret ivaretar på flere områder fortsatt minnet om Tordenskiold. Etter flyttingen av hovedbasen fra Horten til Haakonsvern i 1963 fikk det nye utdanningssenteret navnet “Sjøforsvarets våpenskolesenter”. At navnet I 1964 ble endret til KNM Tordenskjold var visstnok for å minne danskene på at han var norsk. Derfor valget man også den norske stavemåten.Skolesenteret har adopter Tordenskiolds I sitt eget heraldiske våpen. I 1977 ble det reist en ny avstøpning av Anders Svors Tordenskioldstatue utenfor skolebygningen. Statuen, som var en gave fra den norske Tordenskiold-foreningen, blir behørig bekranset hver 28. oktober. Vel så viktig er det at Sjøforsvaret hos sine offiserer ønsker å fremelske noen av Tordenskiolds beste egenskaper, som initiativ og en offensiv holdning, evne til å se muligheter, tro på egne ferdigheter og evne til beslutning. For å gi sine offiserer disse ferdigheter, har Sjøforsvaret valgt å ikke reagere ensidig negativt når noe går galt, men man har til en viss grad erkjent at man ikke fremelsker disse egenskaper hos en som er redd for å mislykkes og derfor helst vil treffe desikre valg.

Andre minnner
Hvor mange stedsnavn, foreninger og andre bedrifter og produkter som har i seg referanser til Peter Wessel Tordenskiold, er ikke· mulig å angi. Som før nevnt, henger hyppigheten av slike referanser også tett sammen med i hvilken grad stedet kan knytte sin historie til Tordenskiolds. Ut over København er det i Danmark først og fremst Fladstrand, nå Frederikshavn, som har markert dette. Til 300-årsjubileet fikk man på plass en statue i gågaten. Her finnes også en egen_ Tordenskiold-forening som hvert år arrangerer sine Tordenskiold-dager.
Stavern fikk sin Tordenskiold-statue allerede i 1934, laget av selveste Gustav Vigeland.
Fra 1991 har foreningen Tordenskiolds soldater hver sommer spilt en rekonstruksjon av «slaget i Dynekilen» på gamle Fredriksvern Verft.
Litt lenger nord har Larvik også villet ha sin del av Tordenskiold. Allerede i 1937 ble den første fergen mellom Larvik og nettopp Frederikshavn satt i drift. Den fikk selvsagt navnet Peter Wessel, og først i 2007 ble den fjerde og siste fergen i rekke med samme navn lagt ned. På diskoteket, som bar navnet Dynekilen, fant det sted mangt et «sjøslag».
l en liten minnelund i Gleidingen ble det 12. november 1958 reist et minnesmerke etter et samarbeid mellom Norges Orlogsforening og den langt større Danmarks Marineforening. Stenen med inskripsjon som utgjør minnesmerket ble hentet fra Trondheim.
Litteraturen om Tordenskiold er omfattende. Noe litteratur, skrevet som ungdomsbøker eller romaner, har ofte nådd et større publikum, slik også den nyeste filmen om Tordenskiolds siste dager har gjort. Av de mer seriøse biografier står den siste av Dan Andersen i en særklasse, og boken har vært et viktig grunnlag for denne brosjyren. Dan Andersen analyserer både de enkelte hendelsene, prosessene rundt Tordenskiold i København, og han drøfter i hvilken grad Tordenskiolds motiver kun var edle eller også egennyttige. Han har kalt sin bok «Mannsmot og kongegunst», og det oppsummerer også hans konklusjon. Tordenskiold både hadde- og spilte på den eneveldige kong Frederiks gunst- men han hadde så definitivt også mannsmot. Han avslutter sin bok med en viktig erfaring fra Tordenskiolds liv, fra krigsårene 1709-1720, som er like aktuell i våre dager. Vi vet fortsatt ikke hva vi skal gjøre med krigeren når krigen er slutt.